Hvordan kan venstresiden vinne valg? Få fram lite omtalte sannheter

 

I etterkant av 22. juli meldte jeg meg inn i Arbeiderpartiet (selv om jeg vel kommer til å fortsette å stemme SV i noen valg, Ap i andre, avhengig av humøret).  Nye medlemmer fyller ut et skjema hvor vi bl.a. svarer på hva vi synes Ap bør gjøre for å vinne neste valg.  Mitt svar (her lett redigert), kan vel oppsummeres med ”få fram lite omtalte sannheter”:      

 

OM FREMSKRITTSPARTIET

Få fram at valget mht. innvandring ikke er for eller mot et flerkulturelt samfunn (det taper Ap på, siden innvandringen innebærer større ulemper enn fordeler for nordmenn), men hvilke innvandringsbegrensende regler Norge bør ha.  Ap bør få fram

** hva de viktigste forskjellene mellom Ap og Frp er mht. slike regler (og Aps argumenter i disse sakene), og

** hvor begrenset effektene av disse forskjellene er mht. antall innvandrere (dvs. få fram at heller ikke Frp klarer å stoppe innvandringen).

 

Kort sagt:  Alle er opptatt av innvandringen, men nesten ingen vet noe særlig om hva saken egentlig dreier seg om, dvs. de ovennevnte regelforskjellene.  Det bør Ap endre på.

 

Med forbehold om at jeg ikke kjenner de ovennevnte regelforskjellene, og dermed ikke har noen særlige synspunkter på innvandringspolitikken:  Kanskje bør Ap ha en strengere innvandringspolitikk ut fra følgende tankegang:  En kan si at bistanden pluss nettoutgiftene pga. innvandringen er det nordmenn totalt gir til ikke-nordmenn.  Kanskje gjør dette totalbeløpet mer nytte for seg (for dem som trenger pengene mest), dess større prosentandel av det som går til bistand (og altså dess mindre prosentandel av det som går til innvandringen).  Kort sagt:  Strengere innvandringspolitikk pluss økt bistand er m.a.o. kanskje både saklig sett en bedre politikk og en politikk som vil gi Ap flere velgere.

 

OM HØYRE

Høyre har et snusfornuftig image.  Ap bør få fram at dette imaget skjuler ufornuft - å ta fra de menneskene og de formål som har nytte av pengene, og gi til privat luksuspreget forbruk.    

 

Ap bør få fram:  Høyres hovedargument er at lavere skatter gir et lønnsomt næringsliv og arbeidsplasser.  Men i OECD er tendensen at land med høyest skattenivå har høyest sysselsetting.  En grunn til det er nok enkelt sagt at et lavere skattenivå gir høyere lønnsnivå etter skatt, slik at et lavere skattenivå ikke svekker totalkostnadene (skatt pluss lønn etter skatt) for næringslivet.  Hvis det ikke hadde vært slik, kunne ikke næringslivet i høyskatteland ha konkurrert med næringslivet i lavskatteland.

 

POLITISK TV-REKLAME

Ellers:  Ap bør gjøre forbud mot politisk TV-reklame til en viktig sak.  Politisk TV-reklame tjener høyresiden, da det gir fagbevegelsen økte kostnader (og dermed dyrere medlemskontingent), mens høyresiden alltids vil få nok penger fra næringslivet til å matche det fagbevegelsen måtte bruke på TV-reklame.  Jeg leser mye om amerikansk politikk, hvor pengenes makt er så stor, og det er til å bli vettskremt av.  Før landene fikk demokrati, bestemte de pengesterke alt.  Politisk TV-reklame vil gi mye makt tilbake til de pengesterke som de tapte da demokratiet ble innført.  Demokratiets essens er at alle skal ha like stor makt, og politisk TV-reklame svekker dette. 

Et annet innlegg om hvordan venstresiden kan vinne flere valg, er her.  

Kanskje arbeid bør være en rettighet?

HVORFOR

Det fins to måter å få jobb på – enten ved å starte et firma selv, eller ved å vinne konkurransen om en jobb.  Kravene for å få jobb er m.a.o. ganske høye, både mht. evne til å fungere i en jobb og vilje til å søke til man får en jobb.  Da er det ikke overraskende at mange mennesker i lang tid, kanskje permanent, jobber mindre enn de ønsker, kanskje ikke i det hele tatt. 

Hvis det å ha en (heltids)jobb ble en rettighet, tipper jeg mange flere ville jobbe mer, blant deltidssysselsatte, arbeidsledige, sosialklienter, pensjonister, uføre med restarbeidsevne, folk på attføring, husmødre og elever/studenter.  (De som ikke kan fungere i en jobb, kan få rett til andre aktivitetstilbud.)   I oktober i fjor hadde over 76 prosent av 15-64-åringene i Norge jobb.  Det er en av de høyeste sysselsettingsratene i verden.  Men om alle som vil ha jobb, får jobb, vil raten kanskje øke til f.eks. 90 prosent?  Det ville gi mange et bedre liv, jevne ut inntektsforskjellene og øke den gjennomsnittlige levestandarden.

 

HVORDAN

Rett til arbeid kan kanskje gjennomføres f.eks. slik:

• Staten (eller kommunene) kan opprette firma i ulike bransjer.  I offentlig sektor og i slike offentlig eide bedrifter kan en ha jobber som bare folk uten jobb kan søke på (her kalt U-jobber).  Private firma kan få tilskudd for hver U-jobb (og T-jobb, se nedenfor) de har.  Går de offentlige firmaene med underskudd, kan de bli nedlagt eller videreført vha. subsidier. 


• De som ikke får eller ikke ønsker å søke på U-jobber, kan få rett til å bli tilbudt en jobb (her kalt T-jobb).  Folk som uten jobb vil belaste offentlige budsjetter, bør kanskje bli pålagt å ta en T-jobb (eller havne på sosialhjelp). 

 

PROBLEMER

Harald Eia og Bård Tufte Johansen skrøt en gang av at programmet deres ville innholde ting som ikke hadde vært vist på TV før.  Og så føyde en av dem ettertenksomt til, at det er en grunn til at dette ikke har vært vist på TV før.  Så hva er mulige gode grunner til at arbeid ikke er gjort til en rettighet allerede? 

Rett til arbeid vil sikkert skape en del problemer.  Men jeg tror, kanskje fordi jeg forstår for lite, at disse problemene lar seg løse sånn noenlunde, og at det som gjenstår av dem, er langt å foretrekke framfor de problemene dagens situasjon innebærer. 

Noen mulige problemer på grunn av rett til arbeid, og mulige mottiltak:

A)        Økt lønnsvekst, og dermed økt inflasjon (prisvekst).  Et mulig mottiltak kan være at fagbevegelsen til gjengjeld for rett til arbeid, lover å ikke utnytte dette til å presse lønnsveksten for høyt.  En annen mulighet er å fjerne streikeretten, dvs. at forhandlingsbrudd sendes rett til tvungen lønnsnemnd, og at lønnsnemnda holder lønnsveksten på et passende nivå. 

 

B)        Utgiftene øker for offentlig sektor.  En kan øke skattenivået.  Økt skattenivå behøver ikke å bety et mindre lønnsomt næringsliv, hvis det økte skattenivået dekkes av tilsvarende svekket lønnsvekst etter skatt.  Og det kan om ønskelig skje, da lønnsveksten vil måtte bli mer politisk bestemt (jfr. forrige punkt).

 

C)        Kanskje blir en stadig større andel av alle jobber av typene U eller T, bl.a. fordi viljen til å flytte for å få jobb kan bli lav.  Et mottiltak mot dette og mot økte offentlige utgifter, kan være å betale noe lavere lønn i U-. og T-jobber enn i vanlige jobber.  En kan også si til noen at de bare kan få en T-jobb hvis de flytter. 

 

D)        Arbeidsdisiplinen kan svekkes.  Det kan motvirkes f.eks. ved prestasjonslønn eller ved at late folk blir omplassert til mindre attraktive jobber eller ubetalte aktivitetstilbud.

 

E)         Tiltakene kan føre til økt innvandring av ressurssvake mennesker og (pga. økt skattenivå) økt utvandring av ressurssterke.  Det kan motvirkes vha. innvandringspolitikken (inkl. regler for arbeidstillatelser for folk med spesiell kompetanse) .  Men i den grad dette er et problem, bør en kanskje gi ikke alle, men bare visse grupper, rett til arbeid.

 

F)         Viljen til å starte eget firma kan bli svekket.  Men denne viljen kan styrkes vha. støtte til nystartede firma, skattelettelser for gründere, o.l. 

 

G)        Det kan være vanskelig å finne egnede arbeidsoppgaver for en del folk.  Slikt kan motarbeides med kursing, ved å reservere lite anstrengende jobber for eldre, ved å (vha. subsidier eller i offentlig sektor) produsere goder som ufaglærte kan produsere, o.l.

 

HVORFOR IKKE ALLEREDE?

Tror jeg på dette selv, at noe slikt kan være mulig og ønskelig?  Ja, jeg gjør det, bl.a. fordi arbeidsledighet virker som en unødig skadelig måte å begrense lønnsveksten og inflasjonen på (jfr. tapt produksjon og problemer for de ikke-sysselsatte).  Men hvorfor er det i så fall ikke gjennomført allerede?  Noen mulige grunner:

• Mektige grupper har neppe interesse av at lønnsveksten begrenses av myndighetene (punkt A) eller et høyere skattenivå (punkt B).       


• Om rett til arbeid e.l. blir gjennomført, vil det være et resultat av en lang prosess, hvor stadig flere grupper får et arbeids- eller aktivitetstilbud (jfr. f.eks. regjeringens forslag om ”smart-jobber” for uføre).  I dag er det f.eks. uenighet om omfanget av arbeidsmarkedstiltak for arbeidsledige, og høyresidens makt reduserer omfanget.


• Rett til arbeid er neppe et ukontroversielt mål, bl.a. fordi det kan føre til svekket arbeidsdisiplin.  Selv tror jeg det ikke vil være et så stort problem – de fleste vil uansett stå på for å få høyest mulig sosial status og lønn.  Tilsvarende har dagens høye levestandard ikke svekket arbeidsdisiplinen (eller trangen til enda høyere levestandard!) noe særlig, bl.a. pga. konkurransen om sosial status.

 

Oversikt over drap og livsfarlige angrep fra høyreekstremister/rasister mot venstreorienterte/mørkhudede i Norge siden 1977

”Det var på tide å skape skrekk i lille Norge […].  [H]ensikten […] var å drepe flest mulig […].” 

Sitatet dreier seg ikke om 22. juli, men om en bombe som ble kastet mot Blitz-huset i Oslo i 1994.    Kilden er nynazisten Johnny Olsen (som seinere trakk sin tilståelse, men den var nok sann).  ”Ladningen var titalls større enn det spesialister beregnet som dødelig […].  [Det] skulle […] avfyres to eller tre skudd for å få Blitzerne til vinduene idet ladningen gikk av.”  Bomben ”gjorde store materielle skader men skadet ingen.”

22. juli er altså ikke første gang høyreekstremister har forsøkt å drepe mange venstreorienterte i Norge.  Nedenfor står en liste med 33 angrep i Norge siden 1977:

***  I minst 18 av angrepene var gjerningsmennene høyreekstremister e.l.  I de resterende 15 tilfellene var gjerningsmennene antakelig rasistisk motiverte (og kan ha vært høyreekstremister).

***  Alle de 33 tilfellene er angrep på venstreorienterte (10 tilfeller ) eller mørkhudede (23 tilfeller).  (Hadelandsdrapene i 1981 er ikke tatt med, da de to drepte neppe var venstreorienterte eller innvandrere.)     

***  For alle de 33 tilfellene gjelder at

- enten er noen blitt drept (5 tilfeller - i de 4 tilfellene før 22. juli var det til sammen 5 drepte, alle mørkhudede),

- eller så antar jeg (vel å merke ut fra til tider lite informasjon) at angrepet har vært livsfarlig, dvs. at noen lett kunne ha blitt drept (28 tilfeller).

***  De 33 tilfellene er:

             - 9 ildspåsettelser (Branner i asylmottak er ikke nevnt:  ”[D]e siste tre årene [ca. 2007-2009, er det] meldt om brann eller branntilløp på halvparten av asylmottakene i Norge.  [...]  Matlaging oppgis som årsak til fire av ti meldte branner på asylmottakene [i disse årene]. Like mange av brannene er påtent av beboerne selv” (TV2).)

            - 10 bomber/sprengladninger (ekskl. 22. juli)

            - 6 knivepisoder

            - 7 skyteepisoder (inkl. 22. juli)

            - 1 annen episode (Arve Beheim Karlsen-saken i 1999)  (At innvandreren Eugene Obiora i 2006 ble drept av (bl.a.) en politimann som tidligere hadde opptrådt antakelig rasistisk i Sophia Baidoo-saken, er ikke tatt med her, bl.a. fordi politimennene ble ansett å være uten straffeansvar.)

***  Ingen tilfeller i for eksempel perioden 2002-2007 kan skyldes at jeg ikke har funnet tilfellene.   Hvis det ikke var noen tilfeller i denne perioden, kan en årsak være reaksjonene etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001.

***  Litt om annen vold:

-  ”Fra 1987 til 2000 er det registrert mer enn tusen trusler og angrep med rasistiske motiver […] mot innvandrere og antirasister” (Klassekampen 31/1-01).

-  ”I Sverige er 20 mennesker drept av høyreekstremister de siste tyve årene [dvs. ca. 1976-1995]” (Antirasistisk senter 1995). 



OM VOLD FRA VENSTREORIENTERTE OG INNVANDRERE

Jeg kjenner ikke til noen eksempler på vold fra venstreorienterte i Norge, bortsett fra at blitzere har skadet (og blitt skadet av) politifolk og antakelig også høyreekstreme i gateslag. 

Folk med innvandrerbakgrunn begikk 60 av de 226 drapene i Norge i 2000-2005.  I 19 av de 60 tilfellene var ofrene etniske nordmenn. 



KORT SAGT

22. juli er et ekstremt eksempel på et klart mønster:

 *  Ytterste høyre har mange ganger drept eller gjennomført livsfarlige angrep (og selvfølgelig trusler, trakassering og annen vold) mot venstreorienterte eller mørkhudede.  I 1994 prøvde de som nevnt å ”drepe flest mulig blitzere”. 

*  Mht. ytterste venstre har jeg bare funnet vold (antakelig stort sett steinkasting o.l.) mot politiet og høyreekstremister i gateslag. 

*  I hvilken grad rasemotsetninger har bidratt til mørkhudedes drap på og vold mot etniske nordmenn (og andre etniske nordmenns drap på og vold mot mørkhudede), har jeg ikke funnet noe om.



DE 33 ANGREPENE

Her er de 33 angrepene siden 1977 (*** markerer angrep mot venstreorienterte, ooo mot mørkhudede)  (kildene finnes enten ved å klikke på årstallet eller i parentes):



1  ***  1977:               Oktober bokhandel i Tromsø ble sprengt av høyreekstremister.  Bare tilfeldigheter gjorde at liv ikke gitt tapt.

2  ***  1979:               Nynazisten Petter Kristian Kyvik kastet en bombe mot Faglig 1. mai Fronts 1. mai-tog i Oslo.  En mann ble alvorlig skadet (Bergens Tidende 25/7-11).

3  ooo  1985:               Ahmaddyya-muslimenes Nor-moské på Frogner i Oslo ble sprengt med dynamitt av det høyreekstreme Nasjonalt Folkeparti. En kvinne på 38 år fikk sjokk- og røykskader.

4  ooo  1985:               Ildspåsettelse av lokalene til Stiftelsen Islamsk Senter i Oslo

5  ooo  1987:               Tre ildspåsettelser i en flyktningebolig på Jeløya ved Moss i løpet av desember

6  ooo  1988:               En sprengladning detonerte i en innvandrerbutikk i Brumunddal.

7  ooo  1988:               Den samme innvandrerbutikken i Brumunddal ble fullstendig ødelagt etter at en brannbombe ble kastet inn gjennom vinduet mens eieren lå og sov i kjelleren.

8  ooo  1988:               En flyktningebolig i Steinkjer ble totalskadet av en påsatt brann.   Flyktningene som bodde i boligen, hadde tidligere bodd i en campinghytte, som også brant ned.

9  ooo  1988:               Påsatt brann i en innvandrerbutikk i Oppegård.  Det var malt hakekors på gulvet.

10  ***  1989:             Høyreekstremister kastet brannbomber inn på Blitz-huset under en konsert.  Store brannskader.

11  ooo  1989:             Bombe eksploderte utenfor et asylmottak på Eidsvoll.  Ingen ble skadet (Aftenposten Morgen 20/9-95).

12  ooo  1989:             Politiet kuttet lunten like før en halvannen kilo stor dynamittbombe eksploderte i en innvandrerbutikk i Oslo (Aftenposten Morgen 20/9-95).    

13  ooo  1989:             Påsatt brann i en flyktningebolig i Kristiansand.

14  ooo  1989:             To norskpakistanere ble knivstukket og drept i Oslo.  Drapene ble ansett å være rasistisk motivert. 

15  ooo  1990:             Påsatt brann i flyktningbolig i Kristiansand (15. juni).

16  ooo  1990:             Påsatt brann i flyktningbolig i Kristiansand (8. september).

17  ***  1994:             En kraftig bombe sprengtes utenfor Blitz-huset.

18  ***  1995:             En blitzer ble angrepet med øks og så skytevåpen av nynazister i Oslo (Aftenposten Aften 9/11-95).

19  ***  1995:             En bombe ble kastet mot Blitz-huset.  Nynazisten Johnny Olsen har seinere tilstått både dette og 1994-bomben (og deretter trukket tilståelsen).   

20  ***  1995:             To antirasister i Hønefoss ble beskutt med en skarpladd pistol av tre lokale høyreekstremister (Klassekampen 31/1-01).

21  ooo  1995:             Zorn 88 hevdet de sto bak en ildspåsettelse på en Kina-restaurant i Sandnes (Klassekampen 31/1-01).

22  ooo 1996:              Branntilløp i veggen hos en kurdisk flyktningefamilie i Stokke klokken fire om morgenen, etter trakassering i to år.  Faren oppdaget dette fordi han satt oppe og så på OL.  Fem tenåringsgutter med høyreekstreme synspunkter ble siktet for mordbrann.

23  ***  1996:             Nynazisten Johnny Olsen skjøt mot antirasistiske demonstranter (Klassekampen 31/1-01).

24  ***  1998:              Nynazisten Daniel De Linde skjøt fem skudd mot en folkemengde utenfor puben Elm Street i Oslo i forbindelse med gateslag mellom nynazister og blitzere. Ett skudd traff en kvinne.

25  ooo  1998:             En marokkansk mann blir knivstukket av nynazister i Oslo (Klassekampen 31/1-01).

26  ooo  1999:             Den indiskfødte og adopterte Arve Beheim Karlsen blir funnet druknet i Sogndalselva etter å ha blitt jaget over en gangbro.  To personer hadde ropt «drep negeren» mens de jaget Beheim Karlsen langs elva, men ble kun dømt for vold og trusler. 

27  ooo  2000:             Seks personer knyttet til det nynazistiske miljøet knivstakk en norskafrikaner i Oslo.

28  ooo  2000:             To afrikanere ble knivstukket i Stavanger. Flere nynazister ble siktet (Klassekampen 31/1-01).

29  ooo  2000:             I Kristiansand mishandlet fire nynazister en 19-årig etiopier bl.a. vha. kniv slik at han ble innlagt på sykehus med alvorlige hodeskader og ikke kom til bevissthet før nærmere ett døgn seinere.

30  ooo  2001:             Personer fra den nynazistiske grupperingen Boot Boys drepte Benjamin Hermansen med kniv.

31  ooo  2008:             En innvandrer fra Somalia ble skutt og drept i Trondheim av en 25-åring som gjentatte ganger hadde kommet med rasistiske uttalelser på flere nettsteder. 

32  ooo  2008:             En advokat skadet en 16-åring hardt ved å skyte flere skudd mot Hvalstad asylmottak i Asker.  Advokaten innrømmet å ha blitt påvirket av bl.a. et leserinnlegg om asylmottaket. 

33  ***  2011:             22. juli



22. JULI

En hilsen til de drepte, sårede og pårørende 22. juli - ”Klara stjärnor” med Jan Johansson:

  

Også andre republikanere enn Sarah Palin har antydet drap på demokrater

Siden attentatet mot det demokratiske kongressmedlemmet Gabrielle Giffords, har Sarah Palins ”siktekors”-kart foran 2010-valget blitt kjent:

 

Giffords er fjerde øverste navn i venstre kolonne (de blodrøde markeringene er demokrater som ikke stilte til gjenvalg i 2010). 

Palin har også hatt parolen "Commonsense Conservatives and lovers of America: Don't retreat, Instead -- RELOAD!".  Men hun er ikke alene:

**  Republikaneren Jesse Kelly, som tapte mot Giffords i 2010-valget, arrangerte en pengeinnsamling med våpentema.  Forhåndsomtalen:  "Get on Target [!] for Victory in November Help remove Gabrielle Giffords from office Shoot a fully automatic M16 with Jesse Kelly."

**  Republikaneren Sharron Angle, som i 2010 tapte et valg til Senatet mot demokraten Harry Reid, har sagt at "if this Congress keeps going the way it is, people are really looking toward those Second Amendment [om retten til å bære våpen] remedies and saying my goodness what can we do to turn this country around? I'll tell you the first thing we need to do is take Harry Reid out."  "Take out", kan bety drepe, eliminere. 

**  Det republikanske kongressmedlemmet Michele Bachmann har sagt at "she wanted Minnesotans "armed and dangerous" in opposition to cap-and-trade".

Demokrater har (selvfølgelig) ikke kommet med liknende utfall.  Dette er et eksempel på at politikk ikke er en symmetrisk kamp mellom to ”like” motstandere.  Enkelt sagt er det heller en kamp mellom de mektige og de mindre mektige.  Og de mektige kan tillate seg mer enn de mindre mektige.

 

Høyresidens problem: Venstreorientert politikk har gitt best resultater

 

Tidligere har jeg sett på økonomiske resultater - og begrunnet hvorfor land med lavt skattenivå ikke har høyere sysselsetting, det er heller tvert om.  I går så Bård Vegar Solhjell, parlamentarisk leder i SV, på de menneskelige resultatene - i det glimrende innlegget  "Ulikskapens apostlar" i VG: 

* Erna Solberg fornektar likeskapsforskinga som viser at økonomisk likskap gjer eit betre samfunn.
* Den toneangivande boka «The Spirit Level» forvirrar høgreideologane.

 

Er likskap – små økonomiske forskjellar – bra? Det er eit viktig spørsmål i den ideologiske debatten mellom venstre- og høgresida. Men det er også eit spørsmål vi har stor kunnskap om.


Vi veit at økonomisk ulikskap påverkar folkehelse, fattigdom og tilliten i eit samfunn i negativ retning.


Dersom dette er viktige mål for oss, bør forskjellane vere små. Vi veit også at det er ein særleg tett samanheng mellom økonomisk likskap og velferdsstaten. Dersom vi vil utvikle velferdsstaten, bør forskjellane vere små.

BORTFORKLARINGAR


Førebels har høgresida møtt denne forskinga med avvisning og merkelege bortforklaringar. Søndag 21.11 heldt Erna Solberg ein tale der ho tok til orde for at Høgre no var for eit samfunn med små skilnader. Tidligare same veke la ho fram eit alternativt budsjett der dei som tjener over tre millionar i året får 60.000 i skattelette. Då eg utfordra ho på korleis skattelette til rikfolk skal bidra til mindre forskjellar svarte ho at eg ser meg «blind på øyeblikksbilder av inntektsforskjeller og definerer alle forskjeller ut fra det». For Høgres leiar er altså ikkje inntektsskilnader relevant når ein skal diskutera skilnadene i det norske samfunnet.


Erna Solberg får støtte av dei fremste ideologane på norsk høgreside som meiner at inntektsskilnader ikkje er noko problem. I Klassekampen 6. desember sa Torbjørn Røe Isaksen at det avgjerande målet på likskap i Norge er at «sjefen sitter på samme lunsjbord som de ansatte, ikke om han tjener en halv gang eller o,8 ganger så mye som sine arbeidstakere».
Difor kan sjefen trygt dobla lønna si og senda ungane på privatskule utan det øydelegg Høgres nye likskapsidyll. Den samme Isaksen stilte i Dagens Næringsliv 14.7 spørsmålet «er økende forskjeller i det hele tatt er et problem?» og konkluderte med at det neppe er tilfelle. I Aftenposten 7.8 argumenterer Kristin Clemet under overskrifta «Alle kan bli rikere samtidig» for det same. Ho innrømmer ryddig nok at skilnadane aukar innan land, men seier at «om det er et problem avhenger av hvordan de rike er blitt rike».

BOKA SOM FORVIRRAR 


Kva veit vi om høgresidas påstandar? I Civita og andre konservative tenketankar riv dei seg i håret over boka «The Spirit Level» av Richard Wilkinson og Kate Pickett. I boka ser forfattarane på samanhengen mellom inntektsskilnadar og ei rekke ulike variablar for 23 OECD-land. Dei viser korleis land med stor grad av økonomisk likskap har betre folkehelse og færre sosiale problem enn andre land. Det same mønsteret gjeld mellom amerikanske delstatar.


I motsetning til Civitas politisk farga rapportar er boka basert på 30 år med fagfellevurdert forsking, og understøtta av ei mengde internasjonal og norsk forsking som med ulike metodar kjem til liknande resultat.


Høgre synest ikkje økonomisk likskap er viktig, men vil bli eit velferdsparti. Det haltar, for små forskjellar og ein god velferdsstat heng tett saman. Økonomane Kalle Moene og Erling Barth har i ein artikkel vist korleis desse to sidene ved eit samfunn forsterkar kvarandre, ein effekt dei har gitt det klingande namnet likskapsmultiplikatoren.


Økonomisk likskap hos veljarane styrkar viljen til å støtte ein sterk velferdsstat, fordi kjensla av felles interesser er sterkare. Motsett fører gode velferds- og trygdeordningar til mindre løneskilnadar ved å styrke lågløna sin forhandlingsposisjon og presse saman lønningane.


Eit anna angrepspunkt for høgreideologane er at økonomisk likskap ikkje er grunnlaget for den nordiske modellen sin suksess. I eit innlegg i Ukeavisen Ledelse 28.5 argumenterer Kristin Clemet for at det ikkje treng vere ein samanheng mellom små økonomiske forskjellar og tillit. Det er heilt i strid med den oppdaterte forskinga på kva som skapar tillit i eit samfunn, også kjend som sosial kapital. Den viser at vi stolar meir på kvarandre i samfunn med stor grad av økonomisk likskap, og vi stoler meir på myndigheitene. Det er ganske logisk: Dersom vi går på dei same skulane, har dei same legane, bur i dei same strøka – og dersom vi lever i same mentale verd – føler vi oss litt tryggare på folk vi ikkje kjenner.

ER ULIKSKAP GREITT?


Høgre skal no vere eit velferdsparti, men dei fornektar det viktigaste grunnlaget for at velferdsstaten er ein suksess. Det er uttrykk for ideologisk forvirring, har eg sagt nokre gonger. Det trur eg ikkje lenger. Eg trur personar som Erna Solberg, Kristin Clemet og Torbjørn Røe Isaksen bevisst vel å sjå bort frå ulikskapsforskinga sidan den ikkje passar inn i Høgres ideologi.


Eg har respekt for at høgresida er usamd med meg i synet på likskap. Men eg har ikkje respekt for intellektuelt pinlege påstandar. Eg har difor eit enkelt spørsmål: Forklar kvifor det er greitt med større økonomiske skilnadar i Noreg?

Hvordan kan venstresiden vinne valg?

Sverige har gitt verden mye bra, bl.a. Olof Palme.  Her forteller Palme i 1982 om hvorfor han er sosialdemokrat:

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=_3ZebXTWN-0&feature=related [/youtube]

Men de svenske sosialdemokratene er blitt svekket med tiden:



Følgende figur viser norske Stortingsvalg 1961-2009:



 

Ap+SV (blå kurve) og V+KrF+Sp (rød) har fallende trend, Frp+H (gul) stigende.  Hva er årsakene til Ap+SV sin tilbakegang?  Jeg vet ikke, men en tenker lett på særlig to ting:

Arbeidsledigheten

Palme-videoen illustrerer at folk tidligere hadde stor tillit til sosialdemokratene mht. arbeidsledigheten.  Det skyldtes vel bl.a. sosialdemokratenes vilje til å øke offentlig etterspørsel etter varer og tjenester når den private etterspørselen var svak.  Men da jeg foran valget i 2009 inspiserte valgbodene på Karl Johan, var Høyres hovedslagord ”Lavere skatter for trygge jobber” e.l.  Foran årets valg i Sverige utnevnte Moderaterna seg selv til ”Sveriges enda arbetarparti”, med samme begrunnelse.  Dette imaget bidrar til høyreorienterte valgseire og lavere skattenivå.  (Hvor berettiget dette imaget er i Moderaternas tilfelle, illustreres av faktaene i følgende video:)

 

[youtube]http://www.youtube.com/watch?v=O8VW2YQJhhE[/youtube]

 

Men den høye arbeidsledigheten i mange land nå, blir nok langvarig.  Omtrent det eneste som kan redusere arbeidsledigheten raskt, er økt offentlig etterspørsel.  Men det er særlig høyresiden mot, bl.a. fordi det vil vanskeliggjøre skattekutt.

Innvandringen

Statistisk sentralbyrå definerer "innvandrerbefolkningen" som "personer som verken har foreldre eller besteforeldre som er født i Norge".  I perioden 1986-2006 lå innvandrerbefolkningen fra vestlige land stabilt på ca. 2 % av befolkningen.  Innvandrerbefolkningen fra ikke-vestlige land økte i samme periode jevnt fra vel 1 % til vel 6 % av befolkningen.

Følgende figur viser Frps framvekst i de samme Stortingsvalgene:



 

Styrkeforholdet mellom de tradisjonelle alliansene Ap+SV (blå) og H+KrF+V+Sp (gul), har m.a.o. holdt seg noenlunde stabilt.  Nær sagt den eneste endringen er Frps framvekst (rød).  De fleste antar vel at innvandringspolitikken har vært Frps sterkeste velgermagnet.    

Hva bør venstresiden gjøre? 

Mht. innvandringen er jeg usikker, det kommer jeg tilbake til seinere. 

Om arbeidsledigheten:  Høyresiden sier stadig at lavere skattenivå vil øke sysselsettingen.  Venstreorienterte politikere imøtegår denne påstanden for sjelden, og det øker påstandens troverdighet.  Derfor bør venstresiden kritisere påstanden langt mer, for eksempel vha. slike argumenter.  Det ville ha vært morsomt, og for alt jeg vet kanskje også saklig sett riktig, om høyresidens talsmenn hadde omtalt denne påstanden slik Harald Heide-Steen jr. omtalte Supperådet (jeg har omsider forstått hvordan en kan legge inn videoer!):

 

[youtube] http://www.youtube.com/watch?v=hMlJz7mGabk [/youtube]

 

Lærerikt om Høyre som velferdsparti

 

Erna Solberg sa nylig at Høyre skal framstå som velferdsparti fram mot valget i 2013.  LOs nestleder Gerd Kristiansen om dette:

”Høyre har avvist nesten hver eneste demokrati- og velferdsreform i de 126 årene partiet har eksistert.  […]

Høyre gikk imot lovfestet rett til videregående opplæring, de gikk imot opprettelsen av skolefritidsordning for ungene og de strittet imot barnehageforliket, selv om regjeringspartnerne deres tvang dem til å stemme for til slutt.  […]  Så da er det ikke så overraskende at to av Høyres unge håp – Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup – […] sier et prinsipielt nei til tannhelsereform. […]

Samtidig finnes det ėn velferdsreform Høyre har stilt seg varmt bak.  Den har kostet milliarder av kroner i utgifter for staten, både i utbetalinger og administrasjon.  Den har vært en effektiv bremse for likestillingsarbeidet.  Den reduserer arbeidsstyrken og undergraver verdiskapningen i samfunnet.  Og det er en ren betaling for å ikke bruke et velferdsgode.  Kontantstøtten var de for.  […]

Unge Høyre-leder Henrik Asheim […] ønsker høyere egenandeler på blant annet barnehageplass og medisiner, og behovsprøving av barnetrygd og egenandelstak på de nevnte ordningene.  […]

For Høyre vil behovsprøving bety å flytte penger fra de som har litt til de som har mye [vha. skattekutt].  […]

Samtidig er det påfallende hvordan Høyre bare vil behovsprøve for å kutte i ytelsene.  De vil spare penger på barnetrygden ved å behovsprøve den.  Men de vil ikke behovsprøve de utgiftene folk har til for eksempel tannlegetjenester.  Vi vet jo at mange nordmenn lar være å gå til tannlegen fordi de ikke har råd.  […]

Hvis det skal sitte folk på NAV-kontorene og sjekke hvem som har behov for barnetrygd og egenandelsrefusjon og så videre […] kan vi med sikkerhet fastslå at byråkratiet vil vokse.  [… Men Høyre] vet at så lenge velferdsordningene er universelle, så slutter folk opp om velferdsstaten.  […]

Den eneste trøsten er at når velferdsordningene først er innført, så er det bare et spørsmål om tid før Høyre forsøker å ta æren for dem.”

Vel talt.  Da Høyre brukte slagordet ”Sats på skolen”, trodde mange naturlig nok at det betød ”mer penger til skolen”.  Men det var jo selvfølgelig tvert om.  Jeg håper at dette siste salgstrikset blir mer gjennomskuet.    

  

Høyre - Norges freidigste parti?

 

Kanskje ikke, kanskje Frp er freidigst.  Men nå om Høyre:

 

EKSEMPEL 1:

*****  George W. Bushs image i presidentvalgkampen i 2000 var ”compassionate conservatism”.  Realiteten var sånn. 

00000  Erna Solberg sa nylig at Høyre skal framstå "som velferdsparti fram mot valget i 2013.  – Høyres sjel ligger i velferdspolitikken".  To kommentarer:

Aps Helga Pedersen:  "Det blir nok akkurat som i Sverige, hvor den borgerlige regjeringen har snakket om velferd men har gitt store skattelettelser og svekket A-kassen for de arbeidsledige".

SVs Bård Vegar Solhjell:   "– Hva om jeg kom trekkende og sa at SV er et oljeparti? «Rett nok har vi stemt mot alle utbyggingene, men vi er et oljeparti». På samme måte er Høyre ikke et velferdsparti. De har stemt imot mange utbedringer og reformer. Da må de manne seg opp og stå for det, sier Solhjell.  [...]  Han viser til at Høyre opp gjennom historien har argumentert mot stemmerett for kvinner, 8-timers arbeidsdag, opprettelse av Lånekassen, og innføring av alderstrygd, uføretrygd og arbeidsløshetstrygd.  [...]  De argumenterte mot barnehageloven, mot retten til barnehageplass og de mente utbyggingstempoet var altfor høyt.  [...]  Jeg sier ikke at velferdsstaten forsvinner i morgen med Høyre ved roret, men jeg er redd at alle til slutt må betale mer for eldreomsorg, barnehageplass og høyere utdanning."

 

EKSEMPEL 2:

*****  Jeg husker at George W. Bush i ca. 2000 bekymret seg for valgkampens nivå, han framstilte noe Al Gore hadde sagt, som et overtramp (det var det langt fra).  Selv unngikk han Vietnam-tjeneste vha. sin far, mens hans krigshelt-motstander ble bekjempet sånn i 2000 og sånn i 2004.

00000  Både i 2006, 2008 og 2010 har Erna Solberg anklaget Ap for skitten valgkamp.  Jens Stoltenberg i 2008:  "Når Høyre snakker om skitten valgkamp, bør alle lytte, for da er det ekspertene som taler [...].  Det er ingen som driver så skitten valgkamp som Høyre. De har store annonser med negativ kampanje om motstanderne i hver eneste valgkamp".

 

EKSEMPEL 3:  

*****  Arthur Laffers påstand er at redusert skattenivå vil øke den økonomiske veksten så mye, at skatteinngangen øker.  George W. Bushs sjeføkonom 2003-2005, Greg Mankiw, som langt fra er noen pessimist i troen på effekten av skattekutt, har betegnet dette som en påstand av "charlatans and cranks".  "There was a major sensation in 1981 when Mr. David Stockman, [president Reagans] budget director, conceded that [Laffer-påstanden] was, in reality, a cover for reducing the taxes on the affluent" (John Kenneth Galbraith, A View from the Stands, s. 180). 

00000  Men Erna Solberg begrunner skattekutt med Laffer-påstanden (kommentar her).   

 

Kort sagt: 

Er venstreorienterte partier like freidige?  Neppe.  I USA er denne forskjellen nærmest grotesk (les Paul Krugman).  Men jfr. eksemplene ovenfor ser en den samme tendensen i Norge.  Hovedårsaken til dette:  Inntrykket mitt er at høyreorientert politikk tjener bare et velstående mindretall.  Derfor må den pakkes godt inn i salgstriks, før den kan selges til velgerne.

 

Skatt: Hvorfor Høyre tar feil

 

Et lavere skattenivå vil på sikt øke sysselsettingen og den økonomiske veksten så mye, at skattebetalingen øker, mener Høyre-leder Erna Solberg (her og her) og Unge Høyre-leder Henrik Asheim.  Jeg har tidligere skrevet om temaet her og her. 

Men motsetningen mellom et høyt skattenivå og høy sysselsetting er en høyreorientert myte:



Den vannrette aksen viser "skattenivå", dvs. skattebetalingen i prosent av bruttonasjonalprodukt (i 2006 eller 2007, OECD-tall).  Den loddrette aksen viser "sysselsetting", dvs. prosenten av befolkningen 15-64 år som har arbeidet for penger i minst en time i foregående uke (så vidt jeg forstår i 2003, 2008 eller 2009).  Hvert punkt i figuren viser et industriland (dvs. alle de 31 OECD-medlemmene bortsett fra Chile).

Skattenivå og sysselsetting i figuren er 34 prosent positivt korrelert (til sammenlikning er temperaturskalaene Celcius og Fahrenheit 100 prosent positivt korrelert).  Tendensen er mao. at dess høyere skattenivået er, dess HØYERE, ikke lavere, er sysselsettingen.  Ser vi bort fra Mexico og Tyrkia, de to spesialtilfellene lengst til venstre, er den positive korrelasjonen 11 prosent.  Ser vi i tillegg bort fra land med 2003- eller 2008-tall for sysselsettingen, er den positive korrelasjonen 24 prosent (for 22 land).      

Den positive korrelasjonen behøver selvfølgelig ikke skyldes at et høyt skattenivå er bra for sysselsettingen.  Den kan f.eks. skyldes kjønnsroller, kanskje er det mer vanlig at kvinner jobber i land med høyt skattenivå.

Men kanskje er et høyt skattenivå bra for sysselsettingen, blant annet fordi:  En stor offentlig sektor gjør antakelig at sysselsettingen svinger mindre med konjunkturene.   Det kan heve den gjennomsnittlige sysselsettingen over tid, siden en viss andel av dem som mister jobben i dårlige tider, seint eller aldri kommer i jobb igjen.

Men hva med næringslivets lønnsomhet? 

A)  Hvis skattereduksjoner fører til lavere arbeidsledighet på grunn av økt lønnsomhet (et stort hvis, blant annet på grunn av punkt B nedenfor), vil dette lede til økt lønnsvekst som svekker lønnsomheten og øker arbeidsledigheten igjen.  (For å redusere arbeidsledigheten permanent, må en med andre ord senke lønnsveksten ved lavt arbeidsledighetsnivå - f.eks. ved å fjerne streikeretten.)  Det tilsvarende gjelder ved økt skattenivå:  F.eks. økte skattenivået i Storbritannia fra ca. 9 % av bruttonasjonalproduktet i 1900 til en topp på ca. 43 % i ca. 1981 (s. 2).  Men over samme periode var det ikke en stigende trend i arbeidsledigheten (og ikke en fallende trend i den økonomiske veksten, dvs. veksten i bruttonasjonalproduktet) (s. 23-24). 

B)  Lavere skattenivå gir (alt annet likt) mindre offentlig sysselsetting. 

En mulig årsak til den positive korrelasjonen:  Det er vanlig at gode egenskaper er positivt korrelert med hverandre, dvs. at land eller f.eks. personer med den gode egenskapen A, tenderer å ha mer av også den gode egenskapen B.  Og et høyt skattenivå er en god egenskap:  Det viser evne til å overføre penger fra der de gjør lite nytte for seg (dvs. velståendes luksuspregede forbruk) til der de gjør mer nytte for seg (dvs. fattiges forbruk, eller helse og omsorg m.m.).

 

Massearbeidsledigheten sett med venstreorienterte øyne

Både i USA og EU er arbeidsledigheten nå ca. 9 1/2 prosent.  I EU har Middelhavslandene Portugal/Spania/Frankrike/Hellas, Øst-Europas Estland/Latvia/Litauen/Ungarn/Polen, og dessuten Irland, alle arbeidsledighet over 10 % (Spania og Estland topper med 20 %).     

I USA burde dette ha vært unngått vha. større offentlige utgifter (det kan ikke unngås på andre måter, problemet med den offentlige gjelden påvirkes i liten grad av større offentlige utgifter nå). 

I Europa er det ikke like enkelt.  "At this point, wages in Greece/Spain/Portugal/Latvia/Estonia etc. need to fall something like 20-30 percent relative to wages in Germany" (Paul Krugman).  I alle fall Hellas, Spania og Portugal kan ikke gjøre dette vha. redusert verdi på sine valutaer, siden de har samme valuta som Tyskland, nemlig Euroen.  Dermed er det tilsynelatende bare en lengre periode med massearbeidsledighet i disse tre landene som kan redusere lønnsveksten tilstrekkelig.

Men langvarig massearbeidsledighet er en sosial katastrofe (bl.a. mye ulykke, og manges arbeidsevner svekkes) som svekker sysselsettingen på lengre sikt.  Bl.a. derfor bør en bruke "alle" midler for å unngå det.  Men landene med høy arbeidsledighet gjør ikke det:       

Mange europeiske land, bl.a. disse tre, kutter for tiden i offentlige utgifter - for å begrense offentlig gjeld (og kanskje også for å øke arbeidsledigheten, fordi det vil bedre det ovennevnte forholdet til tyske lønninger). 

Hellas er kanskje tvunget til dette.  Men andre land, f.eks. Spania, bør vel heller gå motsatt vei:  Offentlig sektor kan ansette folk midlertidig, slik at massearbeidsledighet unngås.  Lønningene disse nyansatte får, bør være så lave at dette bidrar til å redusere veksten i vanlige lønninger på omtrent samme måte som massearbeidsledighet gjør det (kort sagt ved å øke konkurransen om vanlige jobber).  Slik kan kanskje det ovennevnte forholdet til tyske lønninger bedres uten massearbeidsledighet.  Tre spørsmål:

**  Kan offentlig sektor i f.eks. Spania betale ualminnelig lave lønninger?  Neppe, men i så fall bør reglene endres.  "Alt" er bedre enn langvarig massearbeidsledighet.

**  Vil ikke dette øke offentlige utgifter og dermed offentlig sektors gjeld?  Det kan motvirkes vha. f.eks. en høyere inntektsskatt.  Det vil også være mer rettferdig, da vil enkelt sagt alle, og ikke bare de arbeidsledige, bære byrden av krisen.

**  Vil ikke økt inntektsskatt og unngåelsen av massearbeidsledighet gjøre det vanskeligere å redusere veksten i vanlige lønninger?  Kanskje, men denne veksten vil antakelig uansett bli holdt akkurat så lav at folk ikke mister jobbene sine e.l.    

Kort sagt: 

**  Mitt inntrykk er at landene gjør for lite for å unngå arbeidsledighet, slik de tidligere gjorde for lite for å unngå krig.  En viktig årsak er vel at både krig og arbeidsledighet rammer først og fremst de minst mektige gruppene.  Tiltak av den typen jeg har nevnt her, vil derimot først og fremst ramme de mektigste gruppene (dvs. økt skattenivå) og gavne de minst mektige (dvs. økte offentlige utgifter).  Det er nok en viktig årsak til at de i så liten grad brukes.  (En annen årsak kan være venstreorienterte motforestillinger mot å tillate ualminnelig lave lønninger, jfr. det ovennevnte forslaget for Spania.)

**  Hovedårsaken til finanskrisen var høyreorientert politikk (dvs. deregulering av USAs finansnæring).  Og hovedårsaken til at finanskrisen fører til massearbeidsledighet, er også høyreorientert politikk (dvs. motvilje mot å bekjempe arbeidsledighet vha. økte offentlige utgifter selv om det er den eneste muligheten).

Fjern streikeretten - da kan en redusere lønnsgapet mellom privat og offentlig sektor

En kommentator til mitt blogginnlegg "Apropos storstreiken:  Fjern streikeretten" var opptatt av lønnsgapet mellom privat og offentlig sektor.  Mitt syn:  En bør fjerne streikeretten, og sende alle forhandlingsbrudd til tvungen lønnsnemnd.  Lønnsnemnda, som utnevnes av regjeringen, vil da kunne redusere lønnsgapet mellom privat og offentlig sektor.

 

For at offentlig ansatte skal få økt inntekt, må Norges inntekt økes, og/eller resten av befolkningen må få en mindre andel av Norges inntekt:

* Streiker innebærer produksjonstap, dvs. en lavere inntekt for Norge.  Hvis streikeretten fjernes, vil folk merke dette bl.a. ved redusert fagforeningskontingent, siden fagforeningene ikke lenger behøver å ha streikekasser. 

* Hvilke grupper vil øke sin andel av Norges inntekt, om streikeretten fjernes?  Bl.a. mange offentlig ansatte, tipper jeg:

a) Privat ansatte har i dag antakelig mer nytte av streikeretten enn offentlig ansatte. Private arbeidsgivere er reddere for streiker enn staten/kommunene, fordi deres salg reduseres under streiker, streiker fører muligens til tap av kunder, og streiker i offentlig sektor sendes vel vanligvis raskere til tvungen lønnsnemnd enn streikene i privat sektor.  Kommunene, derimot, sparte 500 millioner kroner på den nylig avblåste storstreiken.

b) Fjerning av streikeretten vil innebære at lønn i større grad bestemmes ut fra hva lønnsnemnda mener er rimelig. Og den lønnsforskjell som en i dag har mellom privat og offentlig sektor, tror jeg vil bli ansett å være større enn det som er rimelig. En grunn til det er punkt a, som forenklet sagt innebærer at privat ansatte har kunnet streike seg til en høyere lønn enn offentlig ansatte.

 

Men en bør huske: 

1  Offentlig ansatte har bedre pensjonsordning og tryggere jobber enn mange i privat sektor. 

2  For ufaglærte/lavtlønte er offentlig sektor lønnsledende, dvs. (så vidt jeg vet) at de offentlig ansatte tjener mest.

Punkt 2 innebærer at inntektsfordelingen er jevnere blant offentlig enn privat ansatte.  Den ujevne inntektsfordelingen i privat sektor er et annet problem lønnsnemnda kan gjøre noe med, om streikeretten fjernes. 

Apropos storstreiken: Fjern streikeretten

Apropos "storstreiken i kommunene", vil jeg gjerne nevne mitt glimrende blogginnlegg "Fjern streikeretten". En bør fjerne streikeretten, og i stedet sende forhandlingsbrudd rett til tvungen lønnsnemnd.

Streikeretten kalles en "demokratisk rettighet". Ja, den er et demokratisk framskritt sammenliknet med forholdene før i tiden, da arbeidsgiverne vel kunne gjøre stort sett som de ville. Men den er mindre demokratisk enn tvungen lønnsnemnd: Tvungen lønnsnemnd innebærer at lønna blir fastsatt av demokratisk utnevnte personer. Streik innebærer derimot utpressing. Det minner mer om før-demokratiske forhold, hvor ting ble avgjort vha. utpressing o.l.   

Med obligatorisk tvungen lønnsnemnd kan en kanskje redusere arbeidsledigheten sterkt, fordi lønnsnemnda kan begrense lønns- og (dermed) prisveksten ved lav arbeidsledighet. Lønnsnemnda kan også redusere urettferdigheter og inntektsulikheter.  Dette vil kort sagt gi de folkevalgte et verktøy som de ikke har i dag.

E24 er så høyredominert at det er udemokratisk

En klikkerunde på "Norges største økonominettsted", E24, ga følgende resultat: Jeg fant 32 gjestekommentatorer, derav 9 som representerer politiske organisasjoner. De 9 fordelte seg slik:

Høyre: 3
Frp: 2
Tidligere leder av Frps utredningsinstitutt (Jan Arild Snoen): 1
Civita: 1
Europabevegelsen og Bellona: 1
NHO: 1

 

Blant disse 9 er mao. den høyreorienterte tendensen mildt sagt sterk.

 

Om de 32 – 9 = 23 andre kommentatorene:  9 er ”mediefolk” (hvorfor så mange mediefolk, spør jeg), 5 “finansfolk”, 6 “andre næringslivsfolk” og 3 professorer. Kommentarene til disse 23 er vel vanligvis vanskelige å plassere politisk. Men den tendensen som er, er vel vanligvis høyreorientert.

Kort sagt, en så sterk høyredominans er lite demokratisk.

Og - hvorfor skal økonominettsteder være høyreorienterte i det hele tatt, slik de vel alle er?  For å si det enkelt, økonomien er jo like mye arbeidstakernes som arbeidsgivernes?

 

Civita i seng med latinamerikanske høyreekstremister

Det høyreorienterte Civita har hjulpet stiftelsen "Human Rights Foundation" (HRF) med å arrangere det nylig avholdte "Oslo Freedom Forum".

Ifølge det venstreorienterte Manifest er HRF en uvanlig menneskerettighetsorganisasjon (link til notatet på denne siden): HRFs representant i Storbritannia har uttalt: "Advocating for violence yes I have mentioned in many occasions that in my view that is the only solution left for dealing with [Venezuelas president Hugo] Chávez. Den tidligere representanten i Bolivia, som nå har flyktet til USA, har innrømmet at han noen ganger møtte en leiesoldat som ifølge Bolivias myndigheter var engasjert av bl.a. HRF Bolivia for å drepe landets president Evo Morales.

Ifølge Manifests Magnus E. Marsdal og Eirik Vold er også noen av deltakerne på Oslo Freedom Forum uvanlige: "Norge, det internasjonale samfunn og selv USA under George W. Bush fordømte kuppet i Venezuela [i 2002]. [...] Mannen som ledet den væpnede arrestasjonen av justisministeren under militærkuppet heter Leopoldo López. López gikk sammen med resten av ledelsen i partiet Primero Justicia like før kuppet ut på TV og stilte ufravikelig krav om at nasjonalforsamlingen, sentralbanksjefen, riksadvokaten og den folkevalgte presidenten måtte vekk [...]. Under Oslo Freedom Forum 2010 opptrer López som «Hero of Human Rights»."


Civita-leder Kristin Clemet har svart: "Magnus Marsdal hevder at [López og en ”Voice of Freedom” på arrangementet, Marcel Granier] har vært delaktige i et kuppforsøk mot Hugo Chavez i 2002. Selv benekter de dette, og Amnesty International, som forsøker å undersøke slike påstander, finner ikke noe bevis for at dette er sant."

Men:

Marsdal og Vold har lagt ut et TV-innslag om den ovennevnte arrestasjonen, hvor López blir intervjuet, og bl.a. sier (1:30 ut i videoen, TV-innslaget fra før kuppet starter 1:35): "Da vi kom dit, fikk vi opp døren med hjelp fra låsesmed." López var mao. åpenbart med på dette. Clemets påstand er enten usann eller triksing med betydningen av ord som "delaktige" eller "bevis".

Marsdal og Vold om ovennevnte Marcel Granier: "Graniers private TV-kanal RCTV spilte en viktig rolle i militærkuppet." I f.eks. den ovennevnte videoen ser en et TV-innslag hvor kuppmakerne takker bl.a. RCTV (4:45 ut i videoen).

Ifølge Marsdal og Vold "støttet [en annen ”Hero of Human Rights” på arrangementet, Armando Valladares] militærkuppet mot Honduras’ lovlig valgte president (28. juni i fjor) så iherdig at det brutale Micheletti-diktaturet dekorerte ham med en av de høyeste ordener Honduras har gitt noen utlending". Clemet kommenterer ikke dette.

Kort sagt:

** Klemet kommenterer ikke kritikken av Valladares. Og henvisningen til Amnestys manglende bevis kan vanskelig dreie seg om noe annet enn triksing med betydningen av ord, siden Marsdal og Vold har bevis, jfr. videoen (som Klemet ikke kommenterer). Klemets "svar" er mao. egentlig ikke noe svar på kritikken.

** Jeg er overrasket over hvor dårlig dette er, på alle vis. Og det kommer fra en som slett ikke hadde høye tanker om Civita på forhånd.

Bakoversveis av Harald Eias "Hjernevask"

Jeg fikk litt bakoversveis av Harald Eias ”Hjernevask” i går. Jeg hadde ikke trodd at Eia ville finne noen kjønnsforskere som disse to – som i den grad virket å være avvisende til genetiske forklaringer på statistiske forskjeller mellom kvinners og menns atferd.  Men kanskje er disse forskerne ikke så urealistiske som de ga inntrykk av i "Hjernevask".  I en debatt med Eia, sa så vidt jeg husker den ene forskeren at han ikke trodde genetiske faktorer skapte "absolutte forskjeller" mellom kvinner og menn.  Hva han mente med "absolutte forskjeller", var litt uklart.  Men om han mente noe annet enn statistiske forskjeller, og det gjorde han nok, kan det mao. hende at han og Eia egentlig er mer enige om statistiske forskjeller enn han ga inntrykk av i "Hjernevask".        

 

Harald Eia, sosialdemokrater er ikke idioter!

 

Harald Eia er min favorittkomiker. Men på Skavlan i går kveld sa han, mht. debatten om arv og miljø, at sosialdemokrater så mennesker som ”tomme disketter” som ble formet av sitt miljø, mens det å innse arvens betydning var ”konservativt”.  Men det er jo like urettferdig som å si at konservative tror miljøet er uten betydning.

Jeg vet praktisk talt intet om arv-miljø-debatten. Men Marx hadde vel en tanke om vha. kommunismen å skape et kommunistisk menneske, som var mindre egoistisk. Og kvinnebevegelsen har eller har vel hatt tendens til å undervurdere arvelige forskjeller mellom menn og kvinner.

Disse ”feilene” av Marx og kvinnebevegelsen følger et mønster som vel er vanlig: Nye politiske ideer, som utfordrer etablerte forestillinger, har gjerne sin mest ekstreme form i begynnelsen. De nye etablerte forestillinger som med tiden dannes, er gjerne en mellomting mellom de gamle etablerte forestillingene og disse mest ekstreme formene av de nye ideene.

M.a.o.: Det er ikke bare Marx og kvinnebevegelsen som har gjort feil. Også de konservative som forsvarte de gamle etablerte forestillinger, gjorde feil. Hvem vil tilbake til den form for undertrykking av arbeidsfolk og kvinner som hhv. Marx og kvinnebevegelsen reagerte på?

Og jeg har mer hjerte for Marx og kvinnebevegelsen enn deres konservative motstandere, av to grunner:

 

**   De konservative forsvarte undertrykking, bl.a. fordi de hadde nytte av den.

**   De tekniske oppfinnelser vi nyter godt av i dag, er et resultat av masse prøving og ikke minst feiling gjennom tidene.  De oppfinnere som fant på mislykte oppfinnelser, bidro med prøving, i motsetning til dem som aldri tenkte en ny tanke.  (Og, det å se Marx og kvinnebevegelsen som mislykte ”sosiale oppfinnere”, er å undervurdere begge. De har begge sin del i vellykkede ”sosiale oppfinnelser” som for eksempel alles like rett.)