Johan Galtung 80 år i dag: Gratulerer!

 



Johan Galtung og hans kone Fumiko Nishimura

 

Denne bloggen er oppkalt etter to av mine helter – Johan Galtung og Helge Ingstad.  I anledning Galtungs 80-årsdag i dag – her er litt om hans bakgrunn, fra selvbiografien ”Johan uten land”:

Galtung ble altså født i 1930.  ”En iskald februarnatt i 1944, i Erling Skjalgssons gate, Frogner, Oslo Vest.  Statspolitiet spikket seg inn, lydløst, for ikke å varsle far som de skulle arrestere, spikket seg inn til låsen som gled tilside.  Men far hørte dem.  Illegale papirer gikk ned i do, og han stormet inn på mitt rom:  - De er kommet for å arrestere meg, elskede Johan, ta dette, gjem det.  En varm, deilig klem.  [..]  I fjorten måneder skulle det bli min daglige jobb å hente inn avisen og sjekke for den overskriften vi fryktet mest:  ”Overlege Galtung skutt i natt som gjengjeldelse for britisk bombeangrep.”  Før mor.  [..]  Løype og sti gikk forbi Grini, høyt oppe, langt borte, men nær nok til at jeg kunne se et mylder av sorte fangeuniformer.  En prikk var far.  Søndag etter søndag sto jeg der og gråt og sa til meg selv at dette er ikke riktig!  Og jeg lovet meg selv at dette skulle jeg slåss mot!  Jeg visste godt at det vi gikk igjennom, mor og jeg – med far på Grini og søstre i Sverige som flyktninger – var lite i forhold til dem som hadde mistet sine kjære for alltid.  Men dette var vår krig, dette var vår lidelse.  Den var mer enn stor nok.”  (s. 17-19)

Galtung skriver om faren, August Andreas Galtung, overlege og ”viseordfører i Oslo (for Høire med i)”:  ”… uendelig snill og kjær og alltid like interessert i mine hobbyer enten det var små teddybjørner eller frimerker, tegneserier, rotter, kjemikalier, det periodiske system, anatomi.  Alltid oppmuntrende.  Og alltid fylt av ēn enkel tanke om hvordan barn skal oppdras:  Spill opp til det positive!  Når barn gjør feil, det gale, til og med det onde, påpek det, men gjør ikke for mye ut av det.  Mye ros, mye klem, lite skjenn.” (s. 17, 19)

”Gymnas.  Messe!  ropte en, og alle ”skoleherrene” i klassen – mange i laboratoriefrakker – tok utvalgte lærebøker med seg, og vi toget ut av skolegården, til en trappeoppgang over gaten.  Det var store frikvarter, 4. og 5. gym.  Jeg sto på trappeavsatsen, skolekameratene satt eller sto på trappetrinnene, og jeg gikk gjennom matte og engelsk og litt annet hvis det trengtes.  Skolen hadde fått mening for meg.  Jeg forberedte meg godt, ikke så meget for å svare på lektorenes spørsmål som på mine venners.”  (s. 23)

”Og det bringer meg til de andre friminuttene.  Vi sto i klynger, vi diskuterte.  Politikk, økonomi.  [..]  Plutselig hører jeg meg selv si:  - Hva med ”både-og”?  Forargelsen ble stor.  Det skulle være det ene eller det andre.  [..]  Og snart ble det mitt varemerke [..], ta det beste fra alle leirer, hvordan kan vi forene det tilsynelatende uforenlige osv.” (s. 24-25)

Slik var hans bakgrunn, han som ”har både grunnlagt freds- og konfliktforskningen, som i dag er et stort forskningsfelt, og bidratt til en rekke områder av sosiologien. Han har bidratt til over tusen artikler og mer enn hundre bøker” (Wikipedia).  Litt mer fra selvbiografien:

”I et foredrag for danske geografer i 1980 var forutsigelsen [min] tidsbestemt:  Berlinmuren faller innen ti år.  Deres kommentar da det skjedde 9. november 1989, var at ”det holdt så vidt”.”  [..]

En scene jeg aldri skal glemme:  en kirke i Øst-Berlin, noen dager etter mandagsdemonstrasjonen i Leipzig 9. oktober 1989 – den som etter min oppfatning satte punktum for den kalde krigen.  Jeg var der med studentene fra Peace Studies Around the World, og det var noen dusin fra den østtyske fredsbevegelsen i salen.  Utenfor i mørket en bil med fire glødende sigaretter.  Stasi.  Jeg snakker om skjebnesstund, at jeg ikke tror det vil bli vold, og at Honecker-regimet vil falle i løpet av noen dager.

Igjen det samme:  - Johan, der tar du feil, regimet er stabilt og de er ikke engang i stand til å se at de er slått.  De kan holde ut lenge, årevis ….

Jeg veddet ikke, men gikk mer i detalj.  – Om noen dager, sa jeg, - kan jeg forestille meg at en eller annen på et politbyråmøte sier:  - Erich [Honecker], die Stunde ist geschlagen (”timen er slagen”).  Det viste seg at det var temmelig nøyaktig det Egon Krenz sa et par dager senere, og det kom en del kommentarer om det profetiske.  Men jeg tror det er noe om at slike ting ser man bedre utenfra enn innenfra; innenfra vet man for meget til å feste seg ved en to-tre helt sentrale ting.” (s. 221 og 223)

Selv kan jeg huske i alle fall to tilfeller hvor jeg var overbevist om at ”Johan, der tar du feil”.  Men det gjorde han selvfølgelig ikke, viste det seg seinere.

Gratulerer med dagen, Johan!