Karl Ove Knausgårds ”Min kamp”: Unik og viktig

Karl Ove Knausgård i 2004

Karl Ove Knausgårds ”Min kamp”-serie har betydd mye for mange, inkl. meg. Hvorfor? En kan si at serien har redusert fire typer avstand:

1 Avstanden mellom menneskene: Det som foregår i hodene våre, er identisk med det vi kan kalle vår livsopplevelse. Denne livsopplevelsen er vår hovedinteresse eller eneste interesse, alt etter som en definerer ordene. Samtidig er vi alle i utgangspunktet alene om det som foregår i hodet. Vi kan svekke denne alene-heten ved å kommunisere. Men nær sagt uansett hvor mye vi kommuniserer, blir det aller meste av livsopplevelsen ukommunisert, noe vi er alene om. Og her gjør ”Min kamp” noe viktig: Serien gir et innblikk i et annet menneskes livsopplevelse som vel er unik. Vi får fortalt, detaljert i og jeg-form, hvordan et annet menneske har opplevd så å si alle livets aspekter, i alle aldre fra barndom til voksen. Er det rart at det interesserer oss? Enkelt sagt har vi gått hele livet og vært alene om hver vår livsopplevelse, som er vår hovedinteresse, og så får vi for første gang vite hvordan et annet menneske har opplevd sitt liv. Vi kan sammenlikne Knausgårds livsopplevelse med vår egen – og både likhetene og forskjellene er givende.

2 Avstanden til heltene: Helten Morgan Kane hører til eliten i sitt yrke, har et uvanlig dametekke, og har generelt et problematisk liv, bl.a. pga. alkoholen. Det samme kan sies om Knausgård (bl.a. fordi hans far var alkoholiker). Vi tiltrekkes av helter med feil og problemer, da blir heltene mer som oss og - viktig - vi mer som dem. Når en person som Knausgård har så mye feil og problemer, gjør det ikke så mye at en selv har feil og problemer.

3 Avstanden til det viktige: Vi er vante til at bøker, filmer osv. skildrer uvanlige liv/hendelser, hvor det "skjer noe". Og våre egne liv kan framstå som litt ubetydelige, kjedelige og uinteressante i sammenlikning. Men Knausgård viser at det vanlige, det ubetydelige, kan være like fylt av livsopplevelse, drama og at det ”skjer noe” - en må bare se det. Knausgård har på denne måten gjort våre egne liv, til og med de mest dagligdagse og traurigste delene av det, til noe viktig og interessant.

4 Avstanden mellom image og realitet: Etter ”Min kamp” er det vel ingen offentlig person som har så liten avstand mellom sitt image og realiteten om seg selv (slik han selv opplever den) som Knausgård. Jeg har lurt på om ”Min kamp” i så måte kan sees som et topp-punkt i en historisk trend, hvor forskjellene mellom image og realitet for personer, institusjoner m.m. er blitt mindre og mindre. Et annet mulig eksempel på trenden er at det vel f.eks. er stadig mindre som er tabu å omtale i media, om livet generelt og kanskje også om personer. I ”Min kamp 3” nevner Knausgård et annet mulig eksempel: De unge, ”moderne” lærerne på barneskolen han gikk på, oppførte seg omtrent som de gjorde utenfor skolen – de var m.a.o. mer seg selv hele tiden, mens de eldre, antar jeg, var mer formelle og autoritære i lærer-rollen. I den grad denne trenden er reell, er den antakelig stort sett sunn – vi blir ærligere og nærmere hverandre.


Knausgårds omtaler av andre personer er etisk kontroversiell. Jeg vet selvfølgelig ikke om han har gjort alt riktig i så måte, men inntrykket mitt er at i den grad dette er et problem, er det mye mindre enn en kan få inntrykk av fra media. For det første har han så vidt jeg forstår i stor grad gitt de omtalte anledning til å påvirke (og kanskje også stoppe) omtalen før den ble trykt. For det andre er vel omtalene stort sett ganske snille. For det tredje er det meste alminnelig personomtale, omtale av private og ømtålige ting gjelder vel nesten bare fire av hans nærmeste – faren, farmoren, kona (i liten grad eks-kona) og svigermoren. Og åpenheten om private og ømtålige ting tror jeg ikke egentlig skader disse fire eller andre. Tvert om blir vi leserne takknemlige for hva de og Knausgård har gitt oss.